Hei! Eller burde jeg si sat sri akal? La meg fortelle litt om den indiske kulturen, i alle fall den jeg møter når jeg ferier i hjemlandet mitt:)
Jeg går rett på sak, jeg. I India får jeg omtrent alltid servert nylaget mat av tanten min. I Norge sier man at maten smaker godt av høflighet, men i India er det ikke like vanlig. Sier jeg foreksempel at linsesuppen var kjempegod, begynner hun å le. Hun synes sikkert at jeg er rar.
Vi pleier ofte å reise fra sted til sted for å besøke nære og fjerne slektninger. De besøkene er noe av det sprøeste jeg er med på. For det første, er slektninger(folk jeg ikke aner hvem er) veldig flinke til å klemme. Jeg føler meg ikke helt komfortabel med å klemme personer jeg ikke husker å ha sett før. Det er forresten IKKE lette klemmer eller kinn mot kinn. Det er harde klemmer som føles ut som evigheter der man blir overøst med fremmed kjærlighet.
Så er det tid for te. Indiske te? Nei takk, svarer jeg høflig. Den er sikkert god, men jeg hadde antageligvis fått diabetes om jeg skulle drikke den søte teen hver gang noen spurte meg. Vil du ha melk med nellikspikere i da? Nei takk. Bare melk? Nei takk. Brus? Neeei! Vann? ...
Besøkskulturen i India er ganske spesiell. Rett før gjestene drar, gir de alltid penger til barna. De skal man selvfølgelig ikke ta i mot, man skal si nei helt til verten får deg til å gi etter. Det samme gjør foreldrene mine. Dette er noe inderne har tatt med seg til Norge.
Men jeg må få si at inderne er åpne, varme, gjestfrie, gode, sosiale vesener. Det å dra tilbake til India får meg til å innse at det kanskje ikke er den indiske kulturen som er sær og rar, men den jeg har vokst opp med. Hvem er det som bestemmer sånt?
xoxo, Manpreet.
Jeg går rett på sak, jeg. I India får jeg omtrent alltid servert nylaget mat av tanten min. I Norge sier man at maten smaker godt av høflighet, men i India er det ikke like vanlig. Sier jeg foreksempel at linsesuppen var kjempegod, begynner hun å le. Hun synes sikkert at jeg er rar.
Vi pleier ofte å reise fra sted til sted for å besøke nære og fjerne slektninger. De besøkene er noe av det sprøeste jeg er med på. For det første, er slektninger(folk jeg ikke aner hvem er) veldig flinke til å klemme. Jeg føler meg ikke helt komfortabel med å klemme personer jeg ikke husker å ha sett før. Det er forresten IKKE lette klemmer eller kinn mot kinn. Det er harde klemmer som føles ut som evigheter der man blir overøst med fremmed kjærlighet.
Så er det tid for te. Indiske te? Nei takk, svarer jeg høflig. Den er sikkert god, men jeg hadde antageligvis fått diabetes om jeg skulle drikke den søte teen hver gang noen spurte meg. Vil du ha melk med nellikspikere i da? Nei takk. Bare melk? Nei takk. Brus? Neeei! Vann? ...
Besøkskulturen i India er ganske spesiell. Rett før gjestene drar, gir de alltid penger til barna. De skal man selvfølgelig ikke ta i mot, man skal si nei helt til verten får deg til å gi etter. Det samme gjør foreldrene mine. Dette er noe inderne har tatt med seg til Norge.
Men jeg må få si at inderne er åpne, varme, gjestfrie, gode, sosiale vesener. Det å dra tilbake til India får meg til å innse at det kanskje ikke er den indiske kulturen som er sær og rar, men den jeg har vokst opp med. Hvem er det som bestemmer sånt?
xoxo, Manpreet.
1 kommentar:
Herlig beksrivelse. Vi gleder oss til å høre mer om dine erfaringer og opplevelser som norsk-indisk/tokulturell/ja takk, begge deler-kulturell, eller no sånt?
Legg inn en kommentar