Samtaleanalyse

Vi har valgt å analysere et klipp på omtrent 40 sekunder fra "God morgen, Norge" med programlederne Jan Øyvind Helgesen og Vår Staude. Det klippet vi har valgt å analysere er halvkonstruert på den måten at emnet og gangen i det som blir sagt allerede er bestemt. Men, avbrytelser forteller oss at manuset ikke blir fulgt til punkt og prikke.


Samtaletype

Klippet inneholder både en tilsynelatende uformell samtale, og en formell monolog. Dette kommer vi tilbake til senere. Samtalen er emneorientert hvor hensikten er å presentere et emne som senere skal debatteres. Innholdet i presentasjonen er saklig, det belyser et emne altså de narkomane i hovedstaden.

Struktur

Jan benytter seg av overlapping, både ved tilbakemeldingssignaler(mhm, nikker) og direkte avbrytelser når kan kommer med bidrag til talen("Slottsparken er lenge siden, det")

Turbytte:


Direkte/indirekte turgivingsignaler:
Slik vi har oppfattet det, skal Staude fremføre en monologisk presentasjon om et emne. Derfor bruker hun verken direkte eller indirekte turgivingssignaler, turbytte blir derfor gjort ved at Helgesen foretar turtaking. Likevel bruker Staude kroppsspråk ved å oppnå blikkontakt med Helgesen. På denne måten ønsker hun en form for respons av han, i form av nikking, altså en form for kommunikativ støtte. Men hun ønsker likevel ikke at han skal ta over ordet, bare bekreftelse på det som allerede er sagt.

Direkte turtakingssignaler:
Helgesen foretar turtaking ved avbrytelse ("slottsparken er lenge siden, det"). Andre gangen turbytte skjer, er det ved en form for avbrytelse, men samtidig en form for forsiktig overlapping(E(…) Eidsvollsplass). Han begynner med å si den første bokstaven av ordet i sin turtakingssetning, før han stoppe. Deretter oppnår han en form for respons i form av blikkontakt fra Staude. Han tolker blikket til Staude som et turgivningssignal, og fullfører derfor responsen sin.

Når Helgesen avbryter Staude, altså foretar en turtaking, tar Staude tilbake ordet ved å fortsette på sin påbegynte setning. Dette kalles direkte turtaking fordi signalene er såpass klare(hun later til å ha "ignorert" Helgesen, kanskje er dette for å demonstrere at presentasjonen av emnet er hennes oppgave).

Det vi fant interessant med denne samtalen/monologen, er at den foregår mellom tre parter; Staude, Helgesen og seerne. Mellom Staude og Helgesen kan vi si at samtalen er asymmetrisk(Staudes oppgave å presentere emnet) og samtalen foregår som en uformell samtale. Samtidig finnes det en tredjepart(kameraet) hvor Staude fremfører en monolog uten noen mulighet for replikkveksling. Denne monologen tror vi skal være formell, men innblandingen av den uformelle samtalen gjør ordvalget blir uformelt, og monologen avbrutt. Et eksempel på et uformelt uttrykk er setningen "(…)midt i fleisen på politikerne våre.", "(…)som om han aldri befinner seg i området rundt Oslo S."(sarkastisk undertone)

Triade

Den uformelle samtalen mellom Staude og Helgesen skaper en triade, initiativ/ respons/evaluering.

Initiativ av Staude:
"(…)der de kan være midt i fleisen på politikerne våre."

Respons av Helgesen:
"Blant annet på Knut Storberget".

Evaluering av Staude:
"Ja, blant annet på, på Knut Storberget som om han aldri befinner seg i området rundt Oslo S(…)".

Staude kommer med en emnerelatert påstand. Vi tror hun planlegger å fortsette monologen sin, men blir avbrutt av Helgesen.
Helgesen responderer på det hun har sagt, som en forlengelse av hennes setning. Hvorfor kommer han med dette innskuddet? Konteksten spiller en viktig rolle her. Knut Storberget sitter i studioet, og for å relatere emnet til den kommende debatten, nevner Storberget som et eksempel.
Som sagt, planla Staude å fortsette monologen sin, men likevel velger hun å evaluere Helgesens kommentar/respons. Hun bekrefter utsagnet hans som sant ved å speile/reflektere hans replikk. Staude evaluerer ved å si ordet "ja" og responderer ved speilingen.

Etter denne triaden, velger Staude som er styreren, å gå tilbake til emnet da hun sier "Det skal vi bringe på det rene, om han har sett disse folka. Men først til det som var utgangspunktet(…)". Her velger Staude å trekke gjestene inn i en samtale, altså er monologrollen over.

Intervju med Sheila(lærer)

Vi(Marie, Netta, Jaspreet og Manpreet) står klare i korridoren på St. Hallvard, i håp om å finne noen som skiller seg ut i mengden, utseendemessig, vel og merke. "Klær og kommunikasjon" har vært det hete temaet i KK- timene den siste uken, og oppgaven vår er å intervjue en mengde med personer angående deres klesstil. Akkurat i dette øyeblikket ser vi Sheila vandre bortover mot oss. Det er tydelig at hun bevisst ønsker å signalisere noe gjennom klærne sine, og derfor stopper vi henne. Nå begynner spørrerunden:

Hvordan vil du beskrive din egen stil?
• Voksen og avslappet.

Hva ønsker du å kommunisere gjennom klesvalg?
• At jeg har autoritet, og at jeg er trygg på meg selv.

Hva har interessen din å si for hvordan du kler deg?
• Jeg kler meg etter jobben, og ikke etter interessene mine.

Tenker du gjennom hva du skal ta på deg på morgen, eller er det tilfeldig?
• Jeg tenker nøye i gjennom hva jeg tar på meg.

Får du noen bemerkninger for stilen din? Positive eller negative?
• Ja, positive.

Har stilen din forandret seg siden ungdomsskolen?
• Veldig(fordi jeg hadde uniform på skolen)! Før hadde man mindre valgmuligheter. Jeg hadde én uniform som jeg brukte på skolen, ett fritidsantrekk og ett pyntet.

Hermenutikk

Konklusjon:

Vi har kommet frem til at Limbecker ønsker å få frem et budskap som dreier seg om kvinner, seksualitet og kjønnsroller. Han ønsker å få frem kjønnsrollemønsteret i samfunnet ved bruk av et oppsiktsvekkende og interessant bilde.



Gassmasken er en indeks som viser til å beskytte seg, jenta beskytter seg mot samfunnet og det hun har opplevd/opplever. Hva dette er, har vi ikke klart å komme frem til.



Den håndtaksløse døren symboliserer den håpløse tilstanden hun er i, det er ingen vei ut. Hun er fanget i rollen som samfunnet har tildelt henne.



Ordene på magen er kommandoer. Den åpne buksen underbygger det seksuelle aspektet ved bildet. Det skitne rommet kan symbolisere samfunnet hun lever i.



Refkleksjon:

Helt generelt, synes jeg at gruppesamarbeidet gikk bra. Vi arbeidet jevnt og delte arbeidsoppgavene rettferdig. Jeg synes ikke at alle bidro like mye, men resultatet og det endelige produktet ble jeg fornøyd med.



Oppgaven var spennende, og særlig vårt bilde ga et stort rom for tolkning! Det var en interessant prosess, hvor vi gikk fra å være oppgitt over å ikke forstå bildet, til å finne mange ulike tolkningsmåter.



Jeg har lært at det å tolke er en lang prosess, tiden man bruker på det og impulsene man får mellom hver tolkning, er med på å påvirke tolkningen. Kanskje det er slik vårt oppfattelse av verden blir påvirket hver dag?



Det var bra at dere gikk gjennom teorien på forhånd, men jeg følte vi hadde et for lite grunnlag til å gjøre en grundig analyse. Det var en stor fordel å analysere et bilde før vi begynte på gruppearbeidet!



Vi hadde en ganske lik forståelse av bildet, men alle bidro med ulike synsvinkler.



Jeg har egentlig ikke forstått hensikten bak å ha et gruppearbeid mellom kk1 og kk3. Vi har ikke samme kunnskapsgrunnlag, men ble fortsatt vurdert på samme måte og fikk en felles karakter. Jeg har aldri vært med på dette før, og mener fortsatt etter gruppearbeidet at jeg personlig ville fått mer ut av både teorien og det praktiske arbeidet om jeg hadde arbeidet med andre fra klassen.

Manpreet. :)

Intervju med Fartun fra Somalia

Hvorfor kom du til Norge? Trives du?
- Ja

Hva synes du om nordmenn og Norge?
- Det er bra, og det er nordmenn også.

Hva er det du tenker på som typisk norsk? Hva liker du best med den norske kulturen?
- Vet ikke hva som er typisk norsk, og liker ikke så mye med den norske kulturen.

Hvordan er det å være innvandrer i Norge? Føler du deg godt tatt i mot?
- Jeg føler meg godt tatt i mot.

Hva synes du om norsk mat?
- God, liker Grandiosa.

Hvordan er det å lære norsk?
- Lett.

Hvordan føler du ungdommene er i Norge i forhold til de i Somalia?
- De er like, like hobbyer og interesser.

Har du opplevd noe kulturkræsj?
- Nei.

Hva synes du om snø?
- Bra, jeg liker vinteren.

Hvilke planer har du for fremtiden?
- Jeg skal fortsette på skolen, og drømmen er å utdanne meg til lege.

Hvordan synes du utdanningsmulighetene er i Norge? Hva tenker du om skolen du går på nå?
- Veldig bra utdanningsmuligheter. Skolen er god.

Har du fått noen norske venner?
- Nei.

Hvilke steder har du vært i landet?
- Jeg har vært i Drammen, Oslo og Bergen.

Hva er det beste med å bo i Norge?
- Å gå på skolen.

Avslutningstale

Friedrich Hebbel sa en gang:
”Hvis et lys lokker deg, så følg det. Fører det deg ut i sumpen, så kommer du vel opp av den igjen; men hvis du ikke følger det, vil hele livet igjennom den tanken plage deg at det kanskje var din stjerne”.

For omtrent tretten år siden, tok vi våre første, små skritt i noe som var begynnelsen på en lang, men lærerik reise. Mange av oss visste allerede den gang hva vi ønsket å bli, og enda viktigere, vi visste at vi ville bli det. Følelsen av å ha en drøm, uansett om den er realistisk eller ikke, mister mange opp gjennom årene. Noen innser at politiyrket egentlig ikke er noe for dem, eller at drømmen om å bli popstjerne ikke lenger innfrir til deres innerste ønsker. Men vi har også dem som tviholder på drømmen sin, gjennom tykt og tynt, og som er fast bestemte på å oppnå målene sine. Noen hopper fra drøm til drøm, og vet egentlig ikke hva de vil. Men vi har én ting til felles, og det er at vi alle skal til samme sted, fremtiden.

Å gå tretten år på skole, er ingen enkel sak. Vi har alle hatt våre opp- og nedturer gjennom tiden vi har tilbragt på barneskolen, ungdomsskolen og nå, videregående. Men om vi ser på hva vi nå står igjen med, er tretten år ingenting. Om vi ser på all kunnskapen og lærdommen vi har tatt til oss, er tretten år ingenting. Om vi ser på alle gledene, smilene og vennskapene vi har opplevd, er tretten år ingenting. Det er kanskje derfor vi med tårevåte øyne og klumper i halsen, i dag sier farvel til hverandre. Årene har gått fort, men vi har opplevd mye.

Noen av de menneskene som hele tiden har vært der, er foreldre og lærere. Ofte oppstår det ulike konflikter i et klasserom. Men en del av lærdommen vi har tatt til oss i løpet av skolegangen, er at også løsninger og kompromisser finnes i et klasserom. Det må mye styrke, mot og toleranse til for hver eneste dag møte fjes som ofte trenger litt mer styrke og motivasjon for å fortsette videre. Og selv om vi kanskje ikke viser det, er vi meget takknemlige for den gode jobben dere gjør!

Hverdagen kan være både en glede og en byrde. Derfor er vi heldige som har foreldre som enten går bak oss slik at vi ikke faller, foran oss for å vise vei, eller ved siden av oss for å forme oss. Dere er uvurderlige, og vi setter utrolig stor pris på dere.

Fremtiden er en sol på en stor himmel. Den gir oss håp og minner oss på at det alltid vil komme bedre tider. På den samme himmelen, er drømmene våre klistret opp som små eller store stjerner. For hva gjør vi når vi befinner oss i mørke, helt alene? Vi følger den ene stjernen som lyser opp selv en uendelig svart natt. Samtidig er det viktig å huske på at vi lever nå. Jeg vil gjerne bruke denne sjansen til å takke alle som har guidet både meg og mine medelever frem til der vi er i dag. For selv om den sterkeste drømmen lyser opp den mørkeste nattehimmel, er det de menneskene vi legger ut på reise med, som utgjør den store forskjellen. Foreldrene våre som lærer oss hva som er rett og galt, lærerne som gir oss kunnskapen vi trenger før vi trår over dørstokken til den virkelige verden og ikke minst vennene våre, menneskene som lærer oss å leve. Tusen takk til alle som har lyst opp veien, og gjort reisen frem til i dag spesiell! La oss feire, joho!

-----------------------------------------------------------------

Begrunnelse

Kommunikasjonssituasjon:
Formål: motivere medelever, takke lærere og foreldre. Formålet er også å se tilbake på skolegangen og se fremover på fremtiden.
Sender: Jeg(Manpreet), altså en elev på skolen.
Mottager: medelever, lærere, foreldre.
Anledning: tredjeklasseavslutning.

Retoriske virkemidler:
Gjentagelse: i avsnitt tre, bruker jeg gjentagelsen: ”..er tretten år ingenting”. Grunnen til at jeg gjentar denne setningen er at jeg ønsker å vise at vi har fått mye ut av de tretten årene vi har gått på skole. Dette underbygger bruken av pathos, fordi gjentagelsen ofte får med tilhørerne følelsesmessig.

Metafor: Eks. på en metafor i min tale er i siste avsnitt, ” Fremtiden er en sol på en stor himmel. Den gir oss håp og minner oss på at det alltid vil komme bedre tider. På den samme himmelen, er drømmene våre klistret opp som små eller store stjerner.” Jeg mener dette styrker pathos, fordi fremtiden blir mystifisert og jeg antar de fleste tredjeklassinger ser på fremtiden som noe stort.

Retorisk spørsmål: ” For hva gjør vi når vi befinner oss i mørke, helt alene?”. Dette fanger tilhengerne og i likhet med metaforene, styrker pathos fordi jeg mener retoriske spørsmål ofte vekker følelser hos mottagerne.

Bruk av sitat: jeg begynner talen med et sitat fordi talen da vil få en fin innledning som er en liten oppsummering av det som vil komme i talen. Dessuten bruker jeg bevisst metaforene i sitatet gjennom hele talen, for å holde en rød tråd.

Ethos – logos: jeg tror jeg er troverdig(ethos) fordi jeg bringer opp felles erfaringer, følelser og tanker. Jeg vil påstå at medelevene mine kan kjenne seg igjen i det jeg sier, nettopp fordi vi har noe til felles. Dette vil jeg også si at styrker min logos, fordi de vil oppleve det som sies i talen som sant. På den andre siden er det en hårfin grense mellom det å holde en rørende tale og en som er ”klissete”, og jeg vet egentlig ikke hvor denne kommer inn.

Situasjonen: siden talen er ment for å holdes i en større forsamling, vil jeg si at kroppsspråk og stemmebruk må være formelt og tydelig. På en avslutning er man pyntet.

Nelson Mandelas åpningstale - tolkning

Begrunnelse for valg – photostory

I min photostory har jeg kun med utdrag fra Mandelas tale, fordi den var ganske lang. Jeg har tatt med de sitatene jeg mener utrykker det han ønsker å si, og de som passet best med bildene jeg fant.

Sangen jeg har valgt er A change is gonna come av Sam Cooke. Sangen er litt melankolsk og trist på den ene siden, mens den symboliserer håp på den andre siden. Sam Cooke synger egentlig om de sosiale forskjellene han opplevde i Amerika på 60- tallet, men jeg mener den også kan representere Afrikas situasjon i verden i dag.

Jeg har valgt å lage en forholdsvis enkel film, fordi jeg tror mange effekter ville ødelagt ”stemningen” i den. Jeg har også bevisst delt filmen i to, den første halvdelen består av svart- hvitt bilder, mens den siste er i farger. Dette håper jeg at får frem kontrasten mellom Afrikas mørke fortid og håpefulle fremtid, slik jeg tolket Mandelas perspektiv på situasjonen. Slik er også bildene, eller rekkefølgen på bildene, i photostoryen. De første bildene er vonde og dystre, mens de siste er noe mer optimistiske og håpefulle.

Jeg begynte filmen med et bilde av Mandela i fengsel, og avsluttet den med et bilde hvor han er en fri mann med mange mennesker bak seg, og ikke minst en neve i været. Dette er for det første for å lage en sirkelkomposisjon, men også for å vise at det er Nelson Mandela som taler. Det viser at selv en urettferdig fortid kan ha en lysende fremtid.

Utdrag fra talen jeg valgte å ta med i photostoryen:
“The time for the healing of the wounds has come.The moment to bridge the chasms that divide us has come.The time to build is upon us.”

“We pledge ourselves to liberate all our people from the continuing bondage of poverty, deprivation, suffering, gender and other discrimination.”

”Freedom is their reward.”

“We understand it still that there is no easy road to freedom.We know it well that none of us acting alone can achieve success.We must therefore act together as a united people, for national reconciliation, for nation building, for the birth of a new world.”

“Let there be justice for all.Let there be peace for all.Let there be work, bread, water and salt for all.”

”Let freedom reign.”

”God bless Africa!”

Manpreet

Saynab- min historie

Saynab er en bok skrevet av Eva Norderhaug. Hun forteller historien til Saynab, en tøff somalsk jente som kom til Norge i 1990, 12 år gammel. Hun dro fra borgerkrig og nød, men også fra sin mor og stefar. Forholdene i Norge ble ikke noe bedre, hun og broren bodde hos faren og stemoren deres. Faren var alkoholiker og fraværende, og til slutt ble det til at Saynab og broren hennes måtte bo hos fremmede slektninger. Dansen ble det som holdt Saynab gående.

Saynab forteller om hvordan det var å vokse opp i Somalia, hvordan hun ble pålagt plikter og hvordan de kulturelle forholdene i hjemlandet hennes var under barndommen henens. Særlig legger hun vekt på omskjæringen av jenter, noe som har påvirket hennes virkelighetsoppfattelse i senere tid. Dette flettes inn i historien om hvordan det var å vokse opp i Norge, gå på skole, skaffe seg venner, rasismen hun møtte og andre kulturrelaterte utfordringer.

Da jeg første begynte å lese boken, tenkte jeg at den rett og slett var kjedelig. Ikke nok en bok om hvordan det er å vokse opp med to vidt ulike kulturer? Det er få skildringer og "krydder" i språket, derfor er boken ganske enkel å lese. Etter hvert som jeg ble kjent med Saynab, skjønte jeg at hun hadde en tung historie bak seg og jeg fikk øynene opp for hva hun faktisk vil fortelle. Hun hyller verken somalsk eller norsk kultur, hun forteller bare livshistorien sin.

Det faktum at hun knytter enkeltsituasjoner til kjente personer som f. eks. Orji(Idol) og Benjamin Hermansen, gjør historien mer troverdig. Det hun forteller har faktisk skjedd i vår verden. Historien hennes er sterk og ekte, men dessverre mener jeg at begynnelsen og slutten på boken ikke lever opp til forventningene. Hun kunne fått mye mer ut av en bok som denne, selv om hun ikke har skrevet den selv.

Boken gir oss et lite innblikk i somalsk kultur og det er mange dagsaktuelle temaer som ligger under historien hennes, f. eks. kvinnediskriminering, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, men også atferdspsykologi hos personer som har opplevd krig og nød i en ung alder. En utrolig interessant historie, helt grei bok. Jeg vil helst ikke gi noen karakter, dette er en sann historie, hvordan kan jeg vurdere en annen person livserfaring:)?

"Asha og jeg tok hverandre i hånda og løp mot en av utgangene. Portene var åpne igjen nå, og vi stormet ut sammen med folkemengden. Bak oss hørte vi smellene fra soldatenes geværer. Så redd hadde jeg aldri vært før. Vi løp hånd i hånd så fort vi kunne. Plutselig falt Asha, og jeg måtte stoppe. Jeg snudde meg, fremdeles med hånda hennes i mi. Hun lå på bakken med blod på ryggen."

- Saynab - min historie

Et kulturmøte

Hei! Eller burde jeg si sat sri akal? La meg fortelle litt om den indiske kulturen, i alle fall den jeg møter når jeg ferier i hjemlandet mitt:)

Jeg går rett på sak, jeg. I India får jeg omtrent alltid servert nylaget mat av tanten min. I Norge sier man at maten smaker godt av høflighet, men i India er det ikke like vanlig. Sier jeg foreksempel at linsesuppen var kjempegod, begynner hun å le. Hun synes sikkert at jeg er rar.

Vi pleier ofte å reise fra sted til sted for å besøke nære og fjerne slektninger. De besøkene er noe av det sprøeste jeg er med på. For det første, er slektninger(folk jeg ikke aner hvem er) veldig flinke til å klemme. Jeg føler meg ikke helt komfortabel med å klemme personer jeg ikke husker å ha sett før. Det er forresten IKKE lette klemmer eller kinn mot kinn. Det er harde klemmer som føles ut som evigheter der man blir overøst med fremmed kjærlighet.

Så er det tid for te. Indiske te? Nei takk, svarer jeg høflig. Den er sikkert god, men jeg hadde antageligvis fått diabetes om jeg skulle drikke den søte teen hver gang noen spurte meg. Vil du ha melk med nellikspikere i da? Nei takk. Bare melk? Nei takk. Brus? Neeei! Vann? ...

Besøkskulturen i India er ganske spesiell. Rett før gjestene drar, gir de alltid penger til barna. De skal man selvfølgelig ikke ta i mot, man skal si nei helt til verten får deg til å gi etter. Det samme gjør foreldrene mine. Dette er noe inderne har tatt med seg til Norge.

Men jeg må få si at inderne er åpne, varme, gjestfrie, gode, sosiale vesener. Det å dra tilbake til India får meg til å innse at det kanskje ikke er den indiske kulturen som er sær og rar, men den jeg har vokst opp med. Hvem er det som bestemmer sånt?

xoxo, Manpreet.

Bilde: http://z.about.com/d/create/1/0/F/b/-/-/chai.jpg

Heisann!

Første innlegg blablabla.. More to come!

Manpreet Grewal