”Hvis et lys lokker deg, så følg det. Fører det deg ut i sumpen, så kommer du vel opp av den igjen; men hvis du ikke følger det, vil hele livet igjennom den tanken plage deg at det kanskje var din stjerne”.
For omtrent tretten år siden, tok vi våre første, små skritt i noe som var begynnelsen på en lang, men lærerik reise. Mange av oss visste allerede den gang hva vi ønsket å bli, og enda viktigere, vi visste at vi ville bli det. Følelsen av å ha en drøm, uansett om den er realistisk eller ikke, mister mange opp gjennom årene. Noen innser at politiyrket egentlig ikke er noe for dem, eller at drømmen om å bli popstjerne ikke lenger innfrir til deres innerste ønsker. Men vi har også dem som tviholder på drømmen sin, gjennom tykt og tynt, og som er fast bestemte på å oppnå målene sine. Noen hopper fra drøm til drøm, og vet egentlig ikke hva de vil. Men vi har én ting til felles, og det er at vi alle skal til samme sted, fremtiden.
Å gå tretten år på skole, er ingen enkel sak. Vi har alle hatt våre opp- og nedturer gjennom tiden vi har tilbragt på barneskolen, ungdomsskolen og nå, videregående. Men om vi ser på hva vi nå står igjen med, er tretten år ingenting. Om vi ser på all kunnskapen og lærdommen vi har tatt til oss, er tretten år ingenting. Om vi ser på alle gledene, smilene og vennskapene vi har opplevd, er tretten år ingenting. Det er kanskje derfor vi med tårevåte øyne og klumper i halsen, i dag sier farvel til hverandre. Årene har gått fort, men vi har opplevd mye.
Noen av de menneskene som hele tiden har vært der, er foreldre og lærere. Ofte oppstår det ulike konflikter i et klasserom. Men en del av lærdommen vi har tatt til oss i løpet av skolegangen, er at også løsninger og kompromisser finnes i et klasserom. Det må mye styrke, mot og toleranse til for hver eneste dag møte fjes som ofte trenger litt mer styrke og motivasjon for å fortsette videre. Og selv om vi kanskje ikke viser det, er vi meget takknemlige for den gode jobben dere gjør!
Hverdagen kan være både en glede og en byrde. Derfor er vi heldige som har foreldre som enten går bak oss slik at vi ikke faller, foran oss for å vise vei, eller ved siden av oss for å forme oss. Dere er uvurderlige, og vi setter utrolig stor pris på dere.
Fremtiden er en sol på en stor himmel. Den gir oss håp og minner oss på at det alltid vil komme bedre tider. På den samme himmelen, er drømmene våre klistret opp som små eller store stjerner. For hva gjør vi når vi befinner oss i mørke, helt alene? Vi følger den ene stjernen som lyser opp selv en uendelig svart natt. Samtidig er det viktig å huske på at vi lever nå. Jeg vil gjerne bruke denne sjansen til å takke alle som har guidet både meg og mine medelever frem til der vi er i dag. For selv om den sterkeste drømmen lyser opp den mørkeste nattehimmel, er det de menneskene vi legger ut på reise med, som utgjør den store forskjellen. Foreldrene våre som lærer oss hva som er rett og galt, lærerne som gir oss kunnskapen vi trenger før vi trår over dørstokken til den virkelige verden og ikke minst vennene våre, menneskene som lærer oss å leve. Tusen takk til alle som har lyst opp veien, og gjort reisen frem til i dag spesiell! La oss feire, joho!
-----------------------------------------------------------------
Begrunnelse
Kommunikasjonssituasjon:
Formål: motivere medelever, takke lærere og foreldre. Formålet er også å se tilbake på skolegangen og se fremover på fremtiden.
Sender: Jeg(Manpreet), altså en elev på skolen.
Mottager: medelever, lærere, foreldre.
Anledning: tredjeklasseavslutning.
Formål: motivere medelever, takke lærere og foreldre. Formålet er også å se tilbake på skolegangen og se fremover på fremtiden.
Sender: Jeg(Manpreet), altså en elev på skolen.
Mottager: medelever, lærere, foreldre.
Anledning: tredjeklasseavslutning.
Retoriske virkemidler:
Gjentagelse: i avsnitt tre, bruker jeg gjentagelsen: ”..er tretten år ingenting”. Grunnen til at jeg gjentar denne setningen er at jeg ønsker å vise at vi har fått mye ut av de tretten årene vi har gått på skole. Dette underbygger bruken av pathos, fordi gjentagelsen ofte får med tilhørerne følelsesmessig.
Metafor: Eks. på en metafor i min tale er i siste avsnitt, ” Fremtiden er en sol på en stor himmel. Den gir oss håp og minner oss på at det alltid vil komme bedre tider. På den samme himmelen, er drømmene våre klistret opp som små eller store stjerner.” Jeg mener dette styrker pathos, fordi fremtiden blir mystifisert og jeg antar de fleste tredjeklassinger ser på fremtiden som noe stort.
Retorisk spørsmål: ” For hva gjør vi når vi befinner oss i mørke, helt alene?”. Dette fanger tilhengerne og i likhet med metaforene, styrker pathos fordi jeg mener retoriske spørsmål ofte vekker følelser hos mottagerne.
Bruk av sitat: jeg begynner talen med et sitat fordi talen da vil få en fin innledning som er en liten oppsummering av det som vil komme i talen. Dessuten bruker jeg bevisst metaforene i sitatet gjennom hele talen, for å holde en rød tråd.
Ethos – logos: jeg tror jeg er troverdig(ethos) fordi jeg bringer opp felles erfaringer, følelser og tanker. Jeg vil påstå at medelevene mine kan kjenne seg igjen i det jeg sier, nettopp fordi vi har noe til felles. Dette vil jeg også si at styrker min logos, fordi de vil oppleve det som sies i talen som sant. På den andre siden er det en hårfin grense mellom det å holde en rørende tale og en som er ”klissete”, og jeg vet egentlig ikke hvor denne kommer inn.
Situasjonen: siden talen er ment for å holdes i en større forsamling, vil jeg si at kroppsspråk og stemmebruk må være formelt og tydelig. På en avslutning er man pyntet.
